En kan ikke holde tilbake en drøm, eller en lengsel, eller hva det nå er. Noe uforklarlig som setter tanker i bevegelse, som ikke gir svar, men snarere retninger og nye spørsmål. Ideen om å kjøre en Cadillac 67. model cabriolet, innover i skogslandskapet, gjennom små brytninger av lys, for så å legge ut på lengre strekk av åkre. Alt dette i de små dagene der våren setter fart og har denne skjøre grønntonen, før alt blir blågrønt, skyene og landskapet speiler seg i panseret. Det er den amerikanske drømmen som manifisterer seg når bilen trekker seg langsomt fremover i landskapet. Den lange avstanden, men allikevel den korte veien til å "nå" de store heltene, i våre drømmene. Dette beskriver Levi Henriksen godt i teksten, som er skrevet i en ”Beat-poet” sjanger. Den bringer denne reisen eller tankene til boka ”On the road” av Jack Kerouac. Filmen har nesten en meditativ kraft, idet hele filmen er filmet fra panseret av denne Caillacen, noe både teksten og musikken er med på å understreke.

One cannot suppress a dream, or a longing, or whatever it is. It is something inexplicable that puts thoughts in motion, which does not provide answers, but rather proffers the possibility of new directions and questions. The idea of driving a Cadillac '67 Convertible Model along roads boarded by heavy forestation – moving through small refractions of light - then bursting out into a gleaming, gilded expanse where the road stretches ahead, framed by fields. All this, bathed in the genesis of the early days of spring, where life begins to gain tempo, and yet still with a fragile tone of green before that prodigious metamorphosis into teal. Clouds and landscapes dapple their reflections across the hood, a memory of super 8 film. It's the American dream that manifests itself when the car pulls slowly forward into the landscape. The long distance is yet the short way to "reach" the great heroes in our dreams. Levi Henriksen captures this essence of being in his text, which is written in the "Beat poet" genre. It brings this journey or one's thoughts to the book "On the road" by Jack Kerouac. The film has an almost meditative force as the footage is captured in one long take from the hood of the Cadillac, something that both the text and the music help to emphasize.

”Jeg tenker på den byen i Amerika, Tulsa, Oklahoma, der de gravde ned en fabrikkny Plymouth Belvedere i 1957 for så å grave den opp igjen 50 år seinere En helvetes måte å behandle en slik bil på, spør du meg”

”Roy Orbison er et land, bak solbrillene ei natt som aldri slipper dagen til Roy Orbison er et land, hver tåre en motorvei som tar meg hvor jeg vil Stemmen hans en ødslig prærie, som lærer en liten gutt å gå som en mann”  

Levi Henriksen, tekst